Hvor er rosen min, Oslo kommune?

Kommunen tømmer meg for krefter i en allerede utmattende situasjon.

Innlegget er en redigert versjon av en lengre tekst på Geir Kåre Nylands Facebook-side.

På en solfylt sommerdag i Bjørvika, stappfull av folk som badet og hoppet, stupte jeg uti og traff et rør lenger ute i vannet. I en brøkdel av et sekund ble jeg lam fra brystet og ned.

Fra å være en fulltids idrettsutøver som flyttet til Oslo med store drømmer og ambisjoner, ble jeg brått lenket til en kropp full av smerte.

Den skjebnesvangre dagen sendte meg ned i en dyp indre kamp, preget av psykiske sår og selvmordstanker.

Alt dette på grunn av mangelfull skilting og informasjon.

Idrettskarrieren som jeg hadde bygget opp over flere år, og som var i ferd med å blomstre med nye kontrakter, potensielle managere og sponsoravtaler, ble brått revet fra meg. Treningssenteret mitt, som tidligere var min hovedinntekt, ble umulig for meg å drive.

Deretter startet den utrettelige kampen for rettferdighet mot en kommune som nekter å ta ansvar.

Det kunne vært deg

9. juni slo det norske rettssystemet fast at Oslo kommune hadde skyld. Kommunen ble idømt erstatningsansvar. Begrunnelsen var at sikringen på stedet ikke var god nok.

Da retten endelig ga meg medhold, følte jeg et øyeblikk av lettelse – ikke bare for meg og mine, men for de andre som også har skadet seg i det farlige området i Bjørvika.

Du har kanskje lest om det? Kanskje sett bilder av hvor glad og lettet jeg var. Lest at en stor vekt endelig var borte fra skuldrene mine.

Det du ikke har lest om, er alle dagene i retten. Du har ikke hørt svarene – eller mangelen på svar – fra kommunen vår når de ble stilt spørsmål i retten.

Dette er kun snakk om én manns liv, og Oslo kommune er større enn det. Større enn meg, enn deg, enn oss?

For det handler om oss. Det kunne vært deg. Deg mot Oslo kommune.

Som kommuneadvokaten også uttalte i retten: «Dersom GK vinner denne saken, vil det medføre store konsekvenser for både kommunen og andre offentlige aktører.»

Gitt den lave aktsomhetsnormen i tingrettens dom antydes det at det vil medføre store utgifter for eiere av promenader, brygger, kaier, broer og lignende over hele landet.

For Oslo kommune og byrådet ser det ut til at økonomi veier tyngre enn liv og forebygging av alvorlige skader. Hva prioriterer de høyest?

Flere ulykker

Kommunen hevdet at det ikke har vært tidligere registrerte ulykker i området, men i retten ble det lagt frem bekymringsmeldinger.

En jente skadet seg like før min egen ulykke.

I 2018 døde en person, mens en annen ble alvorlig skadet.

I 2020 ble en ung mann kritisk skadet.

En overlege ved Ullevål sykehus har etterlyst forbedringer av sikkerheten i området.

Og hva med alle de mindre ulykkene som ikke blir registrert?

Hva skjer når kommunen vår ikke vil ta ansvar? Hva skjer når man får bekreftet at så lenge man kan gjemme seg bak titler og uendelige summer penger, kommer enkeltmenneskets rettferdighet til kort, uavhengig av resultat i retten?

Jeg vet at mennesker kan gjøre feil. Jeg vet at kommuner skal prøve å gjøre det rette for sine borgere. Men hva skjer når disse menneskene gjør feil og ikke tar ansvar? Hva skjer med vår tillit til dem som jobber i kommunen, og til våre politikere som tar beslutningene?

Kynisk

Jeg ventet hele sommeren på en mulig anke fra Oslo kommune. Kanskje litt naivt, men mye av det jeg konkluderte med, var at når tingretten har slått fast at Oslo kommune har skyld og dommen har bekreftet det som kom frem i rettssaken, ville de mest sannsynlig ikke anke. Dette fordi det ikke bare ville sende et signal til meg, men til alle borgerne.

Advokaten sendte flere e-poster uten å få svar om anken. Den siste dagen, 24. august, tikket klokken mot fristen for anken. Kl. 16.13 fikk jeg meldingen: «Oslo kommune har anket.»

Det føltes ikke bare som et juridisk trekk, men et psykologisk spill for å tømme meg for krefter mens jeg allerede er i en utmattende situasjon. Å vente til siste sekund viser kynisme.

I anken står det også at kommunen ønsker at jeg skal betale alle saksomkostningene for Oslo kommune i begge instanser. Hvilket signal sender det?

Det har gått fra skyldspørsmål til maktkamp. Hvor langt vil Oslo kommune tøye grensene fordi de ikke selv vil ta regningen – og størst av alt – ta del i et ansvar om sikring og trygghet for beboerne sine?

Fra dag én, da jeg lå på sykehuset, forventet jeg i det minste en melding, et brev, eller kanskje en blomst som en gest av medfølelse. Men ingenting. Dette ledet meg til å spørre offentlig: «Oslo kommune, hvor er rosen min?»

Oslo kommune er blitt invitert til å svare på innlegget, men har takket nei.