Frifinnelsen av Knut Rød: Irrelevante synspunkter

Historiker og forfatter Torgeir Sæveraas svarer i Aftenposten 13. september på min kronikk om frifinnelsen av Knut Rød. Han skriver om mytedannelse og «diskrepans» mellom kildene og domspremisser og viser til «Rød-dommen». Men tenker han på den første eller den andre dommen?

Sæveraas blander sammen lagmannsrettssakene.

Den første saken (1946) endte med frifinnelse under dissens og ble opphevet av Høyesterett. Den er derfor rettslig sett «død og maktesløs». Videre vurdering av om Rød var skyldig eller ikke, må forholde seg til den andre dommen (1948) og den alene.

Spørsmålet jeg reiste i min kronikk, er: Var Rød skyldig eller uskyldig?

Da må man, som jeg gjør, drøfte om det forelå grunner til å anke over den andre frifinnende dommen fra 1948. Den ble ikke anket og ble dermed rettskraftig.

Jeg mener den skulle ha vært anket med påstand om opphevelse. Domsgrunnene var mangelfulle, og lovanvendelsen var feilaktig.

Ønsker Sæveraas å debattere om Rød var skyldig eller uskyldig, må han holde seg til den andre frifinnende dommen fra 1948 og drøfte om det forelå mangelfulle domsgrunner og om rettens lovanvendelse var riktig.

I juridisk kontekst er generelle synspunkter om «diskrepans» og «mytedannelse» irrelevante.

Christopher S. Harper,

Jurist og historiker