Den store flyktningtesten

Økte ankomster vil utfordre den lokale kapasiteten til å bosette – og kanskje også støtten i befolkningen.

De siste ukene er det kommet vesentlig flere ukrainske flyktninger til Norge enn tidligere. 60.000 mennesker er allerede ankommet, og flere er ventet.

Dørene er åpnet for en historisk bosettingsdugnad, og det er et sterkt ønske om å hjelpe. Nå kommer de første meldingene om overfylte klasserom og knapphet på boliger.

Dette blir en rekordtøff test av den norske evnen og viljen til å ta imot flyktninger. Norske myndigheter har så vidt begynt å snakke om utfordringene. Jeg vil her gi fem innspill til den samtalen.

Bakteppet er kjent: Ukrainerne er klart den største gruppen flyktninger som er kommet til Norge. De utgjør for eksempel seks ganger så mange som de 10.000 syrerne som kom til landet i 2015. Alle landets kommuner er bedt om å bidra, og mange flyktninger er bosatt på steder som ikke har tatt imot flyktninger før. Støtten fra lokalpolitikere og befolkning har vært høy. Den støtten må beslutningstagerne forvalte klokt.

1. Snakk åpent om mulighetene og utfordringene

Dét betyr å være åpne om utfordringene som rekordmottaket av flyktninger innebærer. Myndigheter og forskere må kommunisere tydelig med kommunene, med befolkningen og med flyktningene selv.

Så langt har bosettingen vært en suksess, men når presset på offentlige tjenester øker, er det ekstra viktig å holde befolkningen orientert. Da trengs det en samtale om tiltak som lykkes, om kapasitetsutfordringer og om planene fremover. Det vil sikre tillit og en forankring av politikken i befolkningen hvis det røyner på. Under flyktninghøsten 2015 snudde stemningen i Norge fra «velkommen» til «steng grensene» i løpet av en uke.

2. Vent at kapasiteten blir utfordret

Det som er sikkert, er at de høye ankomsttallene vil utfordre Norges kapasitet til å ta imot flyktningene. Det gjelder både mottaksevnen, det vil si å ha tilstrekkelig med mottaksbygg og folk til registrering og saksbehandling, og kapasiteten til å bosette i kommunene.

Det første kan løses med planlegging og tilskudd. Det er det siste som kan bli krevende.

I kommuner og lokalmiljøer vil det være begrenset med egnede boliger, men også med plasser i skoler og barnehager. Vi kan også vente lokalt press på helsetjenester.

Dette bør ikke overraske noen. 60.000 nye innbyggere i løpet av halvannet år skal merkes. Enkelte steder vil ankomstene føre til at lokale myndigheter bremser eller sier stopp. Andre steder vil man fortsatt kunne utvide kapasiteten.

Får man ukrainerne raskt inn i utdanning, arbeidsliv og dagligliv, vil bidraget deres bli synlig. Da er det lettere å få lokal aksept for å ta imot enda flere.

3. Norge er en populær destinasjon

De første månedene etter Russlands storskalainvasjon kom det færre ukrainske flyktninger til Norge enn ventet. Spørsmålet var: Hvorfor kommer de ikke hit?

Nå er dette bildet snudd. Andelen som velger Norge, er på vei oppover. Det kan være flere grunner til det. Ukrainerne får opphold, bolig og arbeidstillatelse i alle EU-land. Men Norge er blant et knippe land som tilbyr et fullverdig introduksjons- og språkprogram samt generelt gode støtteordninger.

4. Det er en kobling mellom forsvarspolitikk og asylpolitikk

Flyktninger var ikke en viktig sak under årets valgkamp. Politikerne virket tause. Dette er antagelig fordi de selv er positive til å ta imot ukrainerne, men det kan også være fordi partiene ikke har noe å tjene på å være kritiske til ankomstene.

Våre holdningsundersøkelser viser nemlig at befolkningen, les velgerne, har fortsatt å være positive til å ta imot flyktninger selv etter måneder med høye ankomsttall. I mediene blir man minnet på krigshandlingene og hvorfor ukrainerne flykter. Folk i Norge ønsker å hjelpe.

Ukraina-flyktningene er et særegent tilfelle når det gjelder asylpolitikk. Kanskje handler støtten fra politikere og befolkningen like mye om forsvarspolitikk. Norge støtter Ukraina i krigen, da følger det å ta imot dem som flykter. Her er Norge og EU samstemte.

Å være kritisk til dette mottaket vil kunne sees på som en svekkelse av solidariteten med Ukraina. Det er det ingen av partiene på Stortinget som ønsker.

5. Når det blir fred i Ukraina, må Norge være forberedt

Hvordan kommer det til å gå med denne testen av den norske mottaksevnen?

Svaret vil selvsagt avhenge av hvordan krigen forløper. Nå tyder mye på at den kan bli langvarig. Men når freden en gang kommer, bør norske myndigheter stå klare.

• Hvis krigen blir relativt kortvarig, kan norske myndigheter enten gi flyktningene permanent opphold eller presse på for at en del returnerer.
• Hvis krigen trekker ut, blir det opp til hver enkelt familie hvor fremtiden ligger. Kommer flyktningene til å ønske å dra tilbake til Ukraina? Det er usikkert og avhenger blant annet av hvor store ødeleggelsene i landet er og hvor lang tid som er gått.

Så langt er det kommet flest kvinner og barn fra Ukraina. Når krigen er over, vil en del familier ønske å samles i Norge.

Når freden kommer, vil den internasjonale støtten til å bygge opp igjen Ukraina være enorm. Som en del av dette vil det også kunne bli et moralsk press på dem som har forlatt landet: Du bør bidra til å bygge opp igjen landet ditt.

Norske myndigheter har tilbudt ukrainerne språkopplæring og kursing fra første stund. Selv på kort sikt kan det være vel anvendte penger. Det åpner for raskere deltagelse i lokalmiljøer og for god inngang til relevant arbeid og utdanning.

På lang sikt, hvis krigen trekker ut og mange flyktninger blir værende i Norge, vil denne investeringen være helt avgjørende for å sikre god integrering.

Konklusjon

Det er stor oppslutning om at Norge skal ta imot ukrainske flyktninger. Viktigst er ønsket om å hjelpe folk i nød. Dessuten støtter Norge aktivt Ukraina i krigen, og den støtten innebærer å ta imot dem som flykter.

Økte ankomster vil utfordre både den lokale kapasiteten til å bosette og kan hende også støtten i befolkningen. Hvis Norge skal bestå denne tøffe testen, krever det beslutningstagere som er lydhøre, en åpen offentlig samtale og en langsiktig strategi for gruppen.