De gamle er eldst

Episodevis er det storartet morsomt, men helheten mangler sammenheng, og parykkene og en geriatrisk slåsskamp redder situasjonen.

Troverdighet er det viktigste elementet i en farse. Vi må tro på skuespillerne og settingen, uansett hvor usannsynlig den er, og det sistnevnte er på plass:

Chat Noir er blitt gamlehjem, interiøret er en oppsamling av møbler og gulvur fra glemte oppsetninger, og beboerne er gamle skuespillere som har spilt der og delvis glemt det. De spiller nå seg selv som skjelvende og selvopptatte gamliser med rikt grovis-repertoar, og viser at hver for seg har de mil igjen før siste teppefall. Men sammen er de ikke dynamitt, og spørsmålet er hvorfor?